Noen dager er følelsene som storm. Andre ganger ligger alt stille, som lavvann.
Mellom disse ytterpunktene lever vi, i det jeg kaller det emosjonelle tidevannet.

Vi mennesker har alltid forsøkt å forstå følelsene våre. Vi analyserer, regulerer, kontrollerer og forsøker å plassere dem i system.
Likevel er det sjelden vi virkelig lar dem bevege seg. Vi behandler følelser som målbare størrelser, men de er egentlig bevegelser,
naturkrefter som flytter seg gjennom oss med sin egen rytme.

Jeg bruker begrepet emosjonelt tidevann for å beskrive denne rytmen: den naturlige bevegelsen mellom å bli fylt av og å slippe fri følelser.
Som havet stiger og faller det, noen ganger brått, andre ganger knapt merkbart. 
Følelser kommer ikke for å tas kontroll over, men for å passere gjennom oss.
Det emosjonelle tidevannet minner oss om at ingenting i oss er statisk. Vi er i flyt, også når vi står stille.

Et språk for balanse

I vår tid blir vi ofte bedt om å ta oss sammen. Vi skal fungere, prestere og håndtere.
Men når vi forsøker å tvinge følelsene til å stå stille, mister vi kontakten med den rytmen som holder oss levende.
Det emosjonelle tidevannet handler om å gjenfinne den rytmen, å forstå at følelsene våre ikke er feil, men del av en større syklus.

Forskere som George Lakoff og Mark Johnson har vist hvordan språket former vår virkelighet. Vi lever gjennom metaforer.
Når vi snakker om storm i hjertet eller tårer som flommer, bruker vi naturens språk for å beskrive vårt indre liv.
Jeg tror det er fordi følelser faktisk oppfører seg som natur. De er vær. De er hav. De er bevegelse.

Når vi lar følelsene komme og gå, i stedet for å holde fast, oppstår det jeg kaller tidefølelse, en form for indre modenhet.
Tidefølelse er evnen til å stå i følelsen uten å klamre seg til den.