Vi bruker ordet «hat» oftere enn vi tenker over. Vi sier at vi hater å stå i kø, hater regnvær, hater å fryse på hendene.
Det har blitt en vane, en måte å forsterke irritasjon på. Men kanskje bør vi spørre oss hva vi egentlig sier når vi bruker dette ordet.
For hat, i sin egentlige betydning, er noe langt mer alvorlig.

Ordet stammer fra gammelhøytysk hass, som betyr sterk fiendtlighet, intens motvilje eller ønske om skade.
Det beskriver ikke et øyeblikk av frustrasjon, men en dyp, vedvarende følelse av avsky rettet mot et menneske eller en gruppe.
Når vi bruker ordet for småting, risikerer vi å tømme det for mening. Og når ordet mister sin tyngde, blir det også vanskeligere å gjenkjenne det når det faktisk dukker opp.

For i vår tid vokser hatet igjen. Ikke bare som en følelse, men som en sosial og politisk kraft.
I USA har registrerte tilfeller av hatkriminalitet mer enn doblet seg på ti år. Ifølge FBI ble over 11 000 saker rapportert i 2024, det høyeste tallet som noen gang er registrert.
Mange av disse er motivert av rase, religion eller seksuell orientering. Samtidig viser studier at hatefulle ytringer på sosiale medier øker dramatisk.
Slike uttrykk får mer oppmerksomhet, og dermed mer plass i offentligheten.

Også her hjemme ser vi en urovekkende utvikling. Politiets årsrapport for 2024 viser at det ble registrert 1 172 saker kodet som hatkriminalitet i Norge, en økning fra året før.
Nesten fire av ti av disse handlet om hatefulle ytringer. Seks av ti hadde sammenheng med hudfarge eller etnisk bakgrunn.
Flere undersøkelser viser at rundt ti prosent av befolkningen har opplevd hatefulle ytringer det siste året, og at minoriteter rammes langt oftere enn andre.

Dette er ikke bare statistikk. Det er en endring i samfunnets temperatur.
Der vi før hadde en kultur som løftet fram omsorg, solidaritet og fellesskap, ser vi nå konturene av et samfunn som gradvis vender seg bort fra dem som har minst.
Økonomiske forskjeller øker, og misnøye får grobunn. 
I sosiale medier og i politikken vokser språk som skaper skiller mellom «oss» og «dem».
Mennesker med annen bakgrunn, tro eller identitet blir gjort til symboler på alt som er galt.

Slike strømninger er ikke isolerte. I flere land ser vi hvordan autoritære og fascistiske tendenser får fornyet styrke gjennom retorikk bygget på frykt og forakt.
Når hat og frykt blir politisk drivstoff, taper menneskeverdet. Det begynner med ord, og ender ofte med handlinger.

Derfor betyr språk noe. Når vi sier at vi «hater» noe, burde vi stoppe opp et øyeblikk og spørre oss selv hva vi faktisk mener.
Språk former holdninger, og holdninger former handlinger. Å bruke ordet med omhu handler ikke om språkpoliti, men om å bevare dets alvor.
Hvis alt vi misliker blir noe vi «hater», blir det vanskeligere å se det virkelige hatet når det står foran oss.

Det er lett å tenke at hat er noe som finnes der ute, hos andre. Men hat vokser i stillhet, i likegyldighet, i de små ordene som mister sin vekt.
Et samfunn som ønsker å beskytte seg mot hat, må først ta ansvar for hvordan det taler.
Kanskje handler det om noe så enkelt som å finne tilbake til språklig presisjon, men også om å gjenoppdage empatien som gjør oss menneskelige.

Hat er ikke en følelse vi bør venne oss til. Det er et varsel.


Trond Kristiansen: Skribent, produsent