Det finnes mennesker som virker rolige hele tiden.
Som svarer riktig.
Som håndterer livet uten å skape særlig friksjon rundt seg.

Mange av oss lærer tidlig å se dette som modenhet.

Men av og til kan man lure på om noe annet også skjer:
Om moderne mennesker har blitt så flinke til å kontrollere uttrykkene sine at de gradvis mister kontakten med deler av det som faktisk lever i dem.

Vi lever i en tid hvor stadig flere deler av livet organiseres, måles og optimaliseres. Kalenderne våre synkroniseres. Samtalene våre filtreres gjennom skjermer. Følelser kategoriseres i stadig mer presise begreper. Vi lærer å regulere oss selv tidlig, både sosialt og emosjonelt.

På mange måter er dette nødvendig.
Ingen samfunn kan eksistere uten struktur.

Men noen ganger virker det som om vi har begynt å forveksle det stabile med det levende.

For levende ting er sjelden helt stabile.

Et menneske som tenker ærlig vil av og til motsi seg selv.
Et menneske som sørger vil ikke alltid reagere logisk.
Et menneske som forsøker å forandre livet sitt vil ofte fremstå usikkert før det fremstår klokt.

Likevel er mange moderne systemer bygget rundt idéen om kontroll. Ikke nødvendigvis gjennom tvang, men gjennom forventninger. Vi lærer hvilke følelser som passer inn. Hvilke reaksjoner som oppfattes som modne. Hvilke deler av oss som er enklest å presentere offentlig.

Mange mennesker lærer å fremstå stabile lenge før de lærer å forstå seg selv.

Vi snakker ofte som om emosjonell kontroll er det samme som emosjonell modenhet.
Det er det ikke alltid.

Noen mennesker er rolige fordi de er trygge.
Andre er rolige fordi de har brukt år på å skjule alt som gjør dem vanskelige å forstå.

Kanskje er det derfor så mange kjenner på en merkelig form for fremmedhet, selv i stabile liv. Ikke fordi alt går galt, men fordi det oppstår en avstand mellom det man faktisk opplever, og det man har språk eller rom til å uttrykke.

Vi snakker mye om trygghet i vår tid.
Mindre om elastisitet.

Forskjellen er viktig.

Et skjørt system prøver å eliminere all uro.
Et levende system lærer å tåle noe av den.

Det betyr ikke at destruktivt kaos er godt. Samfunn trenger grenser. Mennesker trenger stabilitet. Men det finnes også former for friksjon som er nødvendige for at noe skal kunne utvikle seg.

Uenighet.
Usikkerhet.
Sorg.
Overganger.
Tvil.

Mye av det som former et menneske oppstår nettopp i periodene hvor livet ikke føles helt ryddig.

Likevel behandles slike perioder ofte som avvik som må korrigeres raskest mulig.

Moderne samfunn er ofte mer komfortable med velfungerende mennesker enn ærlige mennesker.

Vi liker mennesker som møter opp.
Leverer.
Fungerer.
Svarer tydelig når noen spør hvordan det går.

Men mennesker er ikke maskiner som fungerer stabilt hele tiden.
Og de fleste indre liv lar seg ikke organisere like effektivt som en kalender.

Kunst oppstår sjelden fra total kontroll.
Kjærlighet gjør det heller ikke.

Ingen ekte relasjoner eksisterer uten misforståelser, spenning eller risiko. Ingen mennesker vokser uten perioder hvor identiteten føles ustabil.

Likevel har mange av oss lært å behandle det uferdige i oss selv som et problem.

Vi ønsker klare svar.
Klare identiteter.
Klare narrativer.

Men mennesker er ikke ferdige narrativer.

Vi er bevegelige.
Motstridende.
Uavklarte.

Og kanskje er noe av det mest menneskelige nettopp evnen til å bære denne spenningen uten å måtte løse den umiddelbart.

Det finnes en type stillhet som gir ro.
Men det finnes også en type stillhet som oppstår når mennesker gradvis slutter å uttrykke det som er vanskelig å formulere.

På samme måte finnes det en uro som bryter ned.
Men også en uro som forteller oss at noe fortsatt lever.

Kanskje handler ikke et modent samfunn om å fjerne all friksjon.

Kanskje handler det om å skape rom hvor mennesker kan være uferdige uten at alt ved dem må korrigeres før de får lov til å eksistere.

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.