Det finnes mennesker som er flinke til å snakke, men dårlige til å være i samtaler.

Og kanskje er det ikke tilfeldig.

Kanskje er det innøvd.

Store deler av livet lærer vi at språk handler om prestasjon. At det finnes riktige svar. At stillhet betyr usikkerhet. At nøling ser ut som svakhet. At den som snakker tydeligst, raskest og mest overbevisende ofte blir oppfattet som den klokeste.

Vi trener på å rekke opp hånden før vi trener på å lytte.

Vi trener på argumentasjon før vi trener på nærvær.

Vi trener på å formulere oss før vi lærer å forstå hva vi egentlig føler.

Det setter spor.

For mange samtaler mellom mennesker handler egentlig ikke om kontakt. De handler om posisjonering. Om å forklare seg. Forsvare seg. Være interessante. Smarte. Morsomme. Effektive.

Noen ganger merker man det med en gang.

Du forteller noe sårbart, og den andre begynner å analysere.

Du forsøker å beskrive en følelse, og noen svarer med råd.

Du prøver å være ærlig, og samtalen blir straks gjort om til problemløsning.

Ikke fordi mennesker nødvendigvis er kalde. Men fordi mange aldri lærte forskjellen mellom å høre og å forstå.

Kanskje er ikke dette bare et individuelt problem.

Kanskje er det også strukturelt.

Store deler av skolesystemet er bygget rundt vurdering, svar og målbar kompetanse. Vi lærer å analysere tekster lenge før vi lærer å analysere oss selv. Vi lærer å argumentere før vi lærer å kjenne igjen egne reaksjoner. Vi lærer å presentere, forklare og prestere, men langt sjeldnere hvordan vi skal være i det uferdige, uklare og menneskelige.

Mange blir derfor flinke til å formulere seg uten nødvendigvis å forstå hva som foregår inni dem.

Det betyr ikke at skolen er verdiløs. Men kanskje betyr det at systemet er bedre til å utvikle funksjon enn selvforståelse.

Og kanskje er noe av ensomheten i moderne samfunn knyttet til akkurat dette:

At mennesker lærer å kommunisere lenge før de lærer å uttrykke erfaring.

Vi lever i en tid med enorme mengder kommunikasjon og overraskende lite språklig nærhet.

Mange har ordforråd nok til å diskutere politikk, økonomi, teknologi og verdenssituasjonen, men mangler språk for setninger som:

«Jeg føler meg fremmed i mitt eget liv.»

«Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så sliten.»

«Jeg tror ikke jeg føler meg sett når jeg snakker.»

«Jeg savner noe jeg ikke klarer å definere.»

Det er ikke nødvendigvis mangel på intelligens.

Ofte er det mangel på et språk som tåler menneskelig kompleksitet.

Kanskje er det derfor så mange opplever en merkelig ensomhet midt i all kommunikasjonen. Ikke fordi ingen snakker, men fordi så mye av språket er optimalisert for funksjon og så lite for gjenkjennelse.

Noen mennesker har aldri egentlig blitt møtt i en samtale.

Bare besvart.

Og det er forskjell på de to.

I Ordene vi mangler handler språk ikke bare om grammatikk eller formuleringsevne. Det handler om tilgang til eget indre liv. Om hvor presist et menneske klarer å forstå seg selv, og hvor trygt det føles å uttrykke det.

For uten språk blir erfaring diffus.

Og det som er diffust, er vanskelig å dele.

Kanskje er noe av det viktigste vi kan lære ikke hvordan vi skal vinne samtaler.

Men hvordan vi skal bli værende i dem lenge nok til at noe ekte får plass.

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.