Det er noe merkelig ved mennesker.
Vi lever i en verden hvor nesten alt er i bevegelse, men vi bruker store deler av livet på å lete etter det som ikke beveger seg.
Vi ønsker å tro at noe varer. At menneskene vi er glad i blir værende. At den vi er i dag fortsatt vil være den samme i morgen. At det finnes noe fast under alle forandringene.
På mange måter virker det både naturlig og nødvendig. Uten en viss grad av stabilitet ville det vært vanskelig å orientere seg i tilværelsen.
Likevel har jeg begynt å lure på om noe av menneskelig lidelse oppstår i møtet mellom to motstridende krefter.
Vi lengter etter varighet, samtidig som vi lever i en virkelighet preget av forandring.
Vi snakker ofte om at livet er kort. At mennesket er dødelig. Men kanskje er det ikke først og fremst døden som gjør oss midlertidige. Kanskje er det forandring.
Den vi var som barn finnes ikke lenger. Personen vi var for ti år siden eksisterer ikke. Selv det mennesket vi er her og nå, i dette øyeblikk, er litt annerledes enn gårsdagens versjon.
Meningene våre endrer seg. Kroppen endrer seg. Relasjonene våre endrer seg. Drømmene våre endrer seg. Selv minnene vi bærer på er ikke så stabile som vi liker å tro. Hver gang vi henter frem et minne, formes det litt på nytt.
Likevel fortsetter vi å snakke om oss selv som om vi er én sammenhengende størrelse. Jeg er slik, jeg er sånn. Dette er den jeg er.
Men hva om identiteten vår er mindre lik en stein og mer lik været?
Hva om den oppleves stabil fordi endringene skjer gradvis?
Kanskje er ikke mennesket en ferdig form. Kanskje er mennesket en kontinuerlig prosess som forsøker å fortelle seg selv en sammenhengende historie.
Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Historier hjelper oss å forstå livene våre. De gir retning og skaper mening. Problemet oppstår kanskje først når vi begynner å forveksle historiene med virkeligheten. For virkeligheten har en tendens til å bevege seg. Den følger ikke alltid manus.
En jobb som virket sikker kan forsvinne. Et forhold som føltes livslangt kan ta slutt. Et menneske som alltid har vært der kan plutselig være borte.
Når slike ting skjer er det lett å tenke at vi har mistet noe vi hadde krav på å beholde.
Kanskje er det nettopp her konflikten ligger. Forventningen om permanenthet i noe som hele tiden var midlertidig.
Det betyr ikke at relasjoner er mindre verdifulle fordi de kan ta slutt. Tvert imot.
Kanskje er det nettopp det motsatte som er sant.
En solnedgang blir ikke mindre vakker fordi den varer i noen minutter. Vennskap blir ikke mindre betydningsfullt fordi livene våre etter hvert går i forskjellige retninger. Kanskje viktigst av alt blir ikke et menneskeliv mindre verdifullt fordi det har en slutt.
Noen ganger lurer jeg på om vi har blitt så opptatt av å bevare ting at vi har glemt hvordan vi skal være til stede i dem.
Vi dokumenterer øyeblikk, lagrer bilder, meldinger og videoer mens de skjer.
Vi bygger digitale arkiver over livene våre som om vi håper at nok lagringsplass kan beskytte oss mot forgjengelighet.
Likevel ser det ikke ut til at teknologien har gjort oss mindre redde for å miste, for å feile, for å bli glemt. Kanskje fordi problemet aldri handlet om lagring. Kanskje handler det om kontroll.
Det finnes noe dypt menneskelig i ønsket om å holde fast. Vi ønsker å holde fast ved mennesker vi elsker, versjoner av oss selv vi savner, og tider i livet som føltes enklere. Noen ganger lykkes vi. Som oftest gjør vi det ikke. Tiden fortsetter uansett.
Kanskje er det her en annen måte å forstå modenhet på begynner å vise seg. Ikke som evnen til å finne noe permanent, men som evnen til å leve godt med det som ikke er det.
Vi omtaler ofte mennesker som om vi er stabile størrelser som beveger oss gjennom tiden, men kanskje er det nærmere sannheten å si at vi er midlertidige vesener som hele tiden skapes på nytt i møte med verden.
Kanskje er det derfor livet kan føles så vakkert og så sårbart på samme tid. Ikke fordi vi står utenfor forandringen, men fordi vi er en del av den.
Det midlertidige menneske er ikke mennesket som en dag skal forsvinne.
Det er mennesket som allerede er i bevegelse.
Om denne teksten
Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.
Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.

Alt i kosmos forandres, planter skifter baner, men vi ser ikke det med det blotte øye. Dyr utvikler fortsatt sine sanser, vi mennesker utvikles også, men vi hverken ser eller forstår det. Noen kartla menneskekroppen for lenge siden, men de glemte at vi utviksles både kroppslig og mentalt. Derfor sier forskere at de har funnet årsakene til nye sykdommer som de kaller forskning og så har de ikke forstått at dette er evulosjon.
Takk for tankene, Ole-Kristian.
Kanskje er noe av det merkelige med menneskelivet nettopp at de største forandringene ofte skjer så langsomt at vi ikke legger merke til dem. Vi våkner som oss selv hver dag, og derfor kan det være vanskelig å se hvor langt vi faktisk har beveget oss.
Først når vi ser bakover, oppdager vi at vi ikke lenger er helt den samme personen som begynte reisen.