Da Tron kom i 1982, ble filmen sett på som for digital til å regnes som ekte filmkunst. Oscar-akademiet nektet å nominere den for visuelle effekter. Begrunnelsen var enkel, datamaskiner “jukset” seg frem til resultater som ellers skulle kreve hender, modeller og optiske triks. I ettertid fremstår avgjørelsen som et uttrykk for frykt mer enn for vurdering av kvalitet.
En ny teknologi møtes med skepsis
Fire tiår senere står vi midt i en lignende debatt, men denne gangen handler det om kunstig intelligens. KI kan allerede skrive tekster, lage bilder, komponere musikk og produsere filmklipp. Noen ser muligheter, andre ser trusler. Kunstkonkurranser diskvalifiserer KI-bidrag, festivaler innfører spesialregler, og fagorganisasjoner setter grenser. Argumentene er de samme som i 1982, dette er ikke ekte håndverk. Dette er juks.
Fra Tron til Ares
Det er derfor talende at Tron: Ares nå har premiere, mer enn førti år etter originalen. Filmen handler om et KI-program som forlater den digitale verden og møter menneskene i vår. Kritikere har reagert ulikt, noen lar seg imponere av de visuelle ambisjonene, andre mener historien ikke holder mål, men selve uenigheten peker på noe vesentlig. Også i filmens fiksjon, som i vår egen samtid, er møtet med kunstig intelligens et øyeblikk preget av både fasinasjon og skepsis.
Historien gjentar seg
Historien om Tron minner oss om at ny teknologi sjelden blir tatt imot med åpne armer. CGI ble først sett på som en trussel, men er i dag en selvsagt del av filmkunsten, fra Jurassic Park til Avatar. Kanskje vil vi om noen år se tilbake på dagens KI-debatt på samme måte, ikke som slutten på kunstnerisk håndverk, men som begynnelsen på en ny æra der verktøyene endret seg og kunsten fant nye uttrykk.
Frykt eller nysgjerrighet
Vi kan ikke stanse teknologien. Spørsmålet er hvordan vi velger å møte den. Velger vi frykten, risikerer vi å gjenta Oscar-akademiets feil fra 1982, å avvise fremtiden mens den banker på døren. Velger vi nysgjerrigheten, kan vi i stedet være med å forme den.
Teknologien vil uansett finne veien inn. Spørsmålet er om vi velger å møte den med åpenhet, eller om vi nok en gang lar frykten stå i veien for kunsten.