Det finnes en stillhet som bare varer noen sekunder.

Den oppstår idet jeg setter meg foran et tomt ark, før blyanten berører papiret. Før det første ordet. Før den første setningen. Før tanken har funnet språket sitt.

Jeg setter meg ned med en følelse av at det er noe der. Noe som ennå ikke har funnet sin form. 

Et sted mellom den første streken og den første setningen begynner noe å tre frem.

Vi sier gjerne at vi mangler ord. At følelsen er vanskelig å forklare. At det ikke finnes et språk for det vi forsøker å uttrykke. Som om ordene ligger et sted utenfor oss, og vi bare ikke har funnet dem ennå.

Jeg har etter hvert begynt å lure på om det egentlig er omvendt.

Kanskje er det ikke først og fremst vi som mangler ordene. Kanskje er det ordene som mangler oss.

Den tanken kom ikke plutselig. Den vokste frem sakte, over mange år, lenge før Ordene vi mangler fantes. Ikke gjennom én bestemt hendelse, men gjennom et stadig tilbakevendende møte med noe jeg kjente igjen, både hos meg selv og hos andre. Følelser som var tydelige nok til å merkes, men uklare nok til at de gled unna idet vi forsøkte å sette ord på dem.

Det merkelige var at forståelsen ofte kom først idet jeg begynte å skrive.

Lenge trodde jeg at språket kom etter tanken. At vi først tenkte, og deretter lette etter ordene som kunne beskrive det vi allerede visste.

Etter hvert begynte jeg å skrive mer. Ikke for å bli forfatter, og heller ikke for å starte et prosjekt. Jeg skrev fordi det var den eneste måten jeg visste om å komme litt nærmere det jeg selv forsøkte å forstå.

Da jeg begynte å skrive regelmessig, skjedde det noe jeg ikke hadde ventet.

Noen ganger var det ikke tanken som kom først. Den oppstod idet setningen gjorde det.

Jeg kunne sitte med en vag uro eller en følelse jeg ikke helt fikk tak i. Så skrev jeg én formulering. Ikke nødvendigvis en god formulering, men en presis en. Så, nesten uten at jeg la merke til det, falt noe på plass. Det var ikke bare språket som beskrev tanken. Språket hadde vært med på å skape den.

Det var da jeg begynte å ane at språket kanskje gjør mer enn å beskrive tankene våre.

Kanskje er det også med på å skape dem.

Den oppdagelsen har fulgt meg siden.

For hvis språket ikke bare beskriver hvordan vi opplever verden, men også former hvordan vi forstår den, hva skjer da med alt det vi ennå ikke har ord for?

Hvor mange nyanser går vi forbi fordi de aldri har fått et navn?

Hvor mange erfaringer har vi lært oss å samle under det samme ordet, selv om de føles vidt forskjellige når vi står midt i dem?

Vi sier sorg. Men vi vet at ikke all sorg er den samme.

Vi sier kjærlighet. Men vi vet at ordet rommer alt fra den første forelskelsen til den stille omsorgen mellom mennesker som har levd et helt liv sammen.

Vi sier savn, ro, lengsel og håp som om de var faste størrelser. Likevel vet vi at de forandrer form gjennom et liv, og at vi ofte kjenner forskjellen lenge før vi kan forklare den.

Likevel lever vi med dem, fordi de er de beste ordene vi har.

Kanskje er det nettopp der nye ord begynner.

Ikke som et ønske om å være originale, men som et forsøk på å være litt mer presise. Som et forsøk på å legge merke til en nyanse som hele tiden har vært der, men som språket ennå ikke har gitt oss mulighet til å se tydelig.

Etter hvert begynte jeg å lure på om denne erfaringen ikke bare gjaldt meg.

Kanskje er hele språkets historie en fortelling om mennesker som gradvis har oppdaget at verden alltid har vært rikere enn ordene de hadde tilgjengelig.

Hvert ord vi tar for gitt i dag, har en gang vært nytt.

Ikke fordi følelsen eller erfaringen oppstod idet ordet ble skapt, men fordi noen endelig fant en måte å få øye på den.

Da sluttet jeg også å tenke på nye ord som noe som skulle finnes opp. Jeg begynte å se dem som oppdagelser. Som om erfaringen allerede hadde ventet på en formulering som gjorde den synlig.

Det var slik Ordene vi mangler vokste frem.

Ikke som et prosjekt om å lage nye ord, men som en undersøkelse av hva som skjer når vi tar språket på alvor. Når vi behandler ord som noe mer enn redskaper for kommunikasjon, og lar dem bli små vinduer vi kan se verden gjennom på nytt.

Kanskje er et nytt ord en ny måte å se på. Ikke fordi verden blir større idet ordet blir til, men fordi noe som alltid har vært der, endelig trer tydeligere frem.

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.