Da vi var barn, spurte de voksne oss ofte hva vi ville bli når vi ble store. Svaret kunne være lege, lærer, snekker eller astronaut. Ingen spurte hvilken retning vi håpet å finne.
Kanskje er det derfor vi senere i livet legger så stor vekt på selvsikkerhet. Vi lærer å beundre dem som virker sikre på seg selv. De som tar ordet uten å nøle. Som leder møter, bygger bedrifter, selger idéer og går inn i et rom som om de allerede hører hjemme der. Selvsikkerheten blir et tegn på at et menneske har lykkes, eller i det minste vet hvor det er på vei.
Men kanskje forveksler vi to helt forskjellige former for trygghet.
For det finnes mennesker som er selvsikre uten å vite hvor de skal. De beveger seg raskt, tar beslutninger med overbevisning og får andre til å følge etter. Likevel kan de, når alt blir stille, sitte igjen med spørsmålet om dette egentlig var livet de ønsket å leve.
Og så finnes det mennesker som tviler på seg selv nesten hver eneste dag. De er usikre i møte med verden. De finner ikke alltid de riktige ordene. De sammenligner seg med andre og ser lett alt de ikke har fått til. Likevel bærer de på en underlig visshet. Ikke om seg selv, men om retningen.
Et menneske kan være usikkert i møte med verden og samtidig urokkelig i møte med sitt kall.
De vet kanskje ikke om de lykkes.
Men de vet hva de ikke kan la være å gjøre.
Det er en annen form for trygghet.
Selvsikkerhet handler ofte om forholdet mellom mennesket og omgivelsene. Hvordan vi fremstår. Hvordan vi blir oppfattet. Om vi tror vi kan mestre situasjonen vi står i.
Men det finnes en annen form for trygghet. Den handler ikke om hvordan verden ser på oss. Den handler om hvor tydelig vår egen retning er blitt, selv når verden ennå ikke ser den.
Den oppstår i møtet mellom mennesket og dets egen indre bevegelse. Den spør ikke: «Er jeg god nok?» Den spør: «Er dette veien jeg skal gå?»
Det er en type trygghet som ikke nødvendigvis gjør deg rik, populær eller beundret. Men den gjør at du, litt etter litt, slutter å spørre hvem du burde være, og begynner å bruke energien på den du allerede er.
Denne formen for trygghet handler ikke om selvsikkerhet. Den handler om retningssikkerhet.
Forskjellen kan være avgjørende.
Et menneske kan bygge en imponerende karriere uten noen gang å kjenne denne retningen. Et annet kan leve et liv som utenfra ser beskjedent ut, men likevel oppleve en dyp form for ro fordi retningen er blitt tydeligere enn resultatene.
Det er ikke nødvendigvis et lettere liv. Kanskje tvert imot.
Retningssikkerhet lover ingen belønning. Den garanterer verken økonomi, anerkjennelse eller suksess. Den gjør bare én ting vanskeligere: å gå en annen vei.
Den som først har oppdaget sitt språk, sin forskning, sitt håndverk, sin musikk eller sitt kall, kan forsøke å vende seg bort fra det. Noen lykkes en stund. Men ofte vender de tilbake. Ikke fordi det er den enkleste veien, men fordi den etter hvert oppleves som den eneste som er sann.
Kanskje er det derfor noen av historiens mest betydningsfulle mennesker levde med stor tvil. Charles Darwin nølte. Vincent van Gogh tvilte. Franz Kafka ba om at manuskriptene hans skulle brennes. De var langt fra selvsikre i vanlig forstand. Men de forlot likevel ikke retningen.
Vi har kanskje overvurdert selvsikkerheten fordi den er lett å få øye på.
Den viser seg i kroppsspråk, stemmebruk, titler og resultater.
Retningssikkerheten er langt stillere. Den kan ikke leses av et visittkort eller en bankkonto. Den viser seg først over tid, gjennom en nesten uforklarlig troskap mot noe som ennå ikke har bevist sin verdi.
Kanskje er det nettopp derfor vi så ofte misforstår mennesker.
Vi ser en trygg leder og antar at vedkommende også er trygg i seg selv.
Vi ser en stillferdig kunstner, forsker eller håndverker og antar at usikkerheten preger hele mennesket.
Men kanskje er det motsatt.
Kanskje er den ene trygg på verden, mens den andre er trygg på retningen.
Og kanskje handler det derfor mindre om personlighet enn vi tror.
Kanskje handler livet mer om den langsomme oppdagelsen av en retning. En retning som ofte blir tydelig lenge før omgivelsene ser verdien av den.
For retningssikkerhet er kanskje ikke først og fremst en form for selvsikkerhet.
Kanskje er den en form for troskap mot den man langsomt oppdager at man er.
Da blir spørsmålet ikke lenger:
«Tror jeg på meg selv?»
Men:
«Vet jeg hvilken vei i meg selv jeg ikke lenger kan forlate?»
Om denne teksten
Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.
Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.