Det er tirsdag, middagen er servert. Samtalen går rundt bordet, noen sier noe trivielt før de går. For menneskene som befinner seg der, finnes det ingen vemodig musikk. Ingen fortellerstemme understreker viktigheten av akkurat dette øyeblikket. Ingen vet at dette er siste gang de skal sitte akkurat slik sammen, eller at leiligheten snart skal selges, eller at mennesket på den andre siden av bordet om noen år ikke lenger skal finnes i livet deres. Det er bare tirsdag.

Kanskje må flere år gå før vi oppdager det spesielle med akkurat dette øyeblikket. Da huskes lyset gjennom vinduet. Kaffekoppen. Kanskje til og med en setning som antakelig var helt ubetydelig da den ble sagt. Øyeblikket har fått en tyngde det umulig kunne ha hatt mens det pågikk. Ikke fordi det som skjedde, har forandret seg, men fordi vi har gjort det. Alt som kom etterpå har begynt å fargelegge det som var.

Hvis betydningen ikke var der da det skjedde, men åpenbart finnes der nå, må noe ha skjedd med fortiden uten at fortiden selv har forandret seg.

Vi tenker gjerne på tiden som om den beveger seg én vei. Først skjer noe, så blir det fortid, og vi beveger oss videre. Men følelsesmessig virker tiden å kunne bevege seg i begge retninger. Det som skjer i morgen, kan forandre betydningen av det som skjedde i går. Et brudd kan skrive seg bakover gjennom årene og gjøre enkelte minner ømme, andre smertefulle og noen nesten komiske. Et dødsfall kan gjøre en helt vanlig telefonsamtale til «den siste samtalen». En erkjennelse kan få oss til å oppdage tegn i fortiden som vi ikke engang visste var tegn mens vi sto midt i dem. Ikke fordi hendelsene endres, men fordi sammenhengen rundt dem gjør det.

Kanskje er det derfor nostalgien kan være så merkelig sterk. Vi lengter ikke bare tilbake til det som var. Vi ser tilbake på et menneske som ennå ikke visste det vi vet nå.

Hvis fortiden stadig kan få ny betydning av det som skjer senere, finnes det kanskje øyeblikk i livet vårt akkurat nå som vi ennå ikke kjenner betydningen av. Det kan hende denne tirsdagen som virker fullstendig ordinær, en dag skal være «den gangen da». Et menneske vi tar for gitt, kan senere bli uløselig knyttet til en bestemt lukt, en stol, en sang, et rom. Vi går rundt midt blant våre egne fremtidige minner uten å vite hvilke av dem som kommer til å bety noe.

Kanskje er et øyeblikk aldri bare det som skjer mens det skjer. Kanskje fortsetter vi å oppleve det lenge etter at det er over, fordi hvert nytt sted i livet gir oss et nytt sted å betrakte det fra.

Og kanskje finnes det øyeblikk fra livet vårt som fortsatt ikke har blitt det de en dag skal være.

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.