For en stund siden begynte en setning å feste seg: Poenget er ikke å aldri havne i trøbbel. Det er å havne i trøbbel av de rette grunnene.

Den handlet først om valg og konsekvenser, om at et liv uten trøbbel neppe er et særlig realistisk prosjekt, og kanskje heller ikke et spesielt godt mål. Noen ganger havner vi i trøbbel fordi vi gjør dårlige valg, andre ganger fordi livet ganske enkelt ikke oppfører seg slik vi hadde tenkt. Men så finnes det også et annet slags trøbbel, det vi risikerer fordi noe betyr nok til at vi ikke vil stille oss på trygg avstand fra det.

Nylig fikk setningen en litt annen betydning.

Jeg hadde møtt et menneske jeg hadde lyst til å møte igjen. Det var egentlig ikke mer dramatisk enn det. Ingen store ord, ingen løfter om hva noe skulle bli, bare den ganske fine oppdagelsen av at et annet menneske plutselig hadde skapt en liten forventning til noe som ennå ikke hadde skjedd.

Det er kanskje akkurat der noe interessant begynner.

For med forventningen følger også risikoen. Ikke nødvendigvis fordi det er noe å være redd for, men fordi det å håpe på noe samtidig åpner muligheten for å bli skuffet. Erfaring lærer oss dette ganske effektivt. Når vi har levd en stund, vet vi at det som gjør oss glade også kan gjøre oss triste, og det kan derfor virke fornuftig å vente litt med gleden. Ikke håpe for mye før vi vet om håpet var berettiget.

Men hvordan skal vi kunne vente med å håpe til vi vet hvordan det går?

Det er noe i dette regnestykket som ikke går opp. For dersom vi først tillater oss å glede oss når vi vet at noe ender godt, har vi ikke bare fjernet risikoen. Vi har også fjernet forventningen. Den merkelige tiden hvor noe ennå kan bli mange forskjellige ting, og hvor nettopp uvissheten er en del av det fine, forsvinner sammen med faren for å bli skuffet.

Kanskje er det en av erfaringens mer underlige bivirkninger. Den lærer oss ikke bare å kjenne igjen det som kan skade oss, den lærer oss også å lete etter det. Vi har sett vennskap gli bort, planer forandre seg og mennesker gå hver sin vei. Det ville vært merkelig om ikke noe av dette gjorde oss forsiktigere.

Men erfaring trenger ikke bare lære oss hva vi skal beskytte oss mot. Den kan også gjøre oss bedre til å kjenne igjen det som er verdt å risikere noe for.

Der ligger kanskje forskjellen mellom naivitet og åpenhet. Naivitet er å ikke se risikoen. Åpenhet er å se den uten å la den bestemme alt.

Det blir særlig tydelig når et annet menneske begynner å bety noe. Det trenger ikke være stort. Kanskje er det nettopp derfor vi så lett overser øyeblikket hvor det skjer. En dag oppdager vi bare at en melding kan gjøre oss litt gladere enn den gjorde for noen uker siden. At en helt vanlig fredag ikke lenger føles helt vanlig.

Noe har fått betydning.

Og med betydningen har vi samtidig gitt fra oss litt kontroll.

Vi kaller gjerne dette sårbarhet, men ordet beskriver først og fremst hva som kan skje med oss. Det sier mindre om det som skjer like før, når vi oppdager sårbarheten og likevel velger å bli stående der. Når vi ikke trekker oss tilbake bare fordi noe eller noen har fått muligheten til å såre oss.

For den muligheten kommer ikke alene.

På den andre siden av den samme usikkerheten ligger muligheten for at noe går godt.

Kanskje er det nettopp dette som forsvinner når vi snakker om emosjonell risiko. Vi blir så opptatt av hva vi kan tape at risikoen nesten utelukkende får en negativ betydning. Men usikkerheten peker begge veier. Vi vet ikke om vi kommer til å bli skuffet, nettopp fordi vi ikke vet hva som kommer til å skje. Og i det samme rommet finnes derfor også muligheten for at noe blir bedre enn vi hadde forestilt oss.

Det er ingen garanti i det.

Det er hele poenget.

Vi kan forsøke å beskytte oss ved å holde litt igjen, vente på den andre og passe på at vi aldri står særlig mye mer ubeskyttet enn mennesket på den andre siden. Kanskje kan vi på den måten redusere noen av livets emosjonelle tap.

Men kanskje kan vi også komme til å beskytte oss mot noen av gevinstene.

For det er vanskelig å be om betydning og samtidig kreve sikkerhet. Skal et menneske få muligheten til å komme nær, må det finnes en avstand som kan krysses. Skal livet få anledning til å overraske oss, må vi gi det muligheten til å gjøre noe vi ikke hadde planlagt.

Og noen ganger begynner det svært forsiktig. Ikke med store avgjørelser eller løfter om hva noe skal bli, men med den enkle oppdagelsen av at vi håper det finnes en neste gang.

Jeg tror i hvert fall ikke lenger at poenget er å komme seg gjennom livet uten å havne i trøbbel. Jeg tror det er å bli stadig bedre til å forstå hva som er verdt risikoen.

Og kanskje er det derfor setningen har blitt værende hos meg.

Poenget er ikke å aldri havne i trøbbel. Det er å havne i trøbbel av de rette grunnene.

For når vi først vet at livet ikke kommer med garantier, står vi igjen med et langt mer interessant spørsmål:

Hva i livet ditt er verdt å havne i trøbbel for?

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.