Setningen dukket opp i hodet mitt for en stund siden, og siden har den blitt værende der. Først hørtes den nesten irritert ut. Som en beskjed til mennesker som snakker bare for å fylle rommet, som om stillhet er noe som må repareres.
Men jeg tror ikke det var det den handlet om.
For det er ingenting galt med å snakke uten å komme frem til noe stort. Vi trenger småpraten. Vi trenger samtalene om været, middagen og hva vi gjorde i helgen. Noen ganger er ordene bare måten vi holder hverandre med selskap på. Et «hvordan går det?» behøver ikke være begynnelsen på en samtale om meningen med livet. Det kan ganske enkelt være en måte å si: Jeg ser deg. Du er her. Jeg er her.
Likevel finnes det en forskjell.
Forskjellen mellom å snakke og å si noe.
Vi merker den når noen plutselig sier én setning og hele samtalen forandrer seg. Når noen sier «jeg vet ikke». «Jeg tok feil.» «Jeg savner deg.» Eller stiller spørsmålet alle andre har gått rundt uten å stille. Det er ikke nødvendigvis de store ordene som gjør forskjellen. Kanskje er det bare at ordene denne gangen faktisk bar noe med seg.
Det merkelige er at vi lever i en tid hvor det aldri har vært lettere å snakke. Vi kan kommentere, svare, dele, reagere, publisere og mene nesten hele tiden. Før måtte du i det minste finne noen som var villige til å høre på deg. Nå kan du ta telefonen opp av lommen og snakke til hundre mennesker før frokost.
Det betyr ikke nødvendigvis at vi har fått mer å si.
Kanskje har forholdet mellom de to til og med blitt litt vanskeligere å se. Når muligheten til å uttrykke oss alltid finnes, kan selve uttrykket begynne å føles som innhold. Vi har sagt noe fordi vi har skrevet noe. Vi har deltatt fordi vi har kommentert. Vi har tatt stilling fordi vi har trykket på en knapp.
Men det finnes også en annen side ved dette som er vanskeligere å innrømme. Vi snakker ikke bare for å formidle noe. Vi snakker for å vise hvem vi er. For å vise at vi forstår. At vi følger med. At vi tilhører den riktige siden. At vi har en mening. Noen ganger snakker vi kanskje også fordi det å si «jeg vet ikke nok om dette» føles mer ubehagelig enn å mene noe likevel.
Og jeg kjenner igjen noe av dette i meg selv.
Trangen til å fylle stillheten. Til å forklare litt mer enn nødvendig. Til å formulere et svar mens den andre fremdeles snakker. Til å ville bli forstått så sterkt at jeg fortsetter å snakke lenge etter at det viktigste allerede er sagt.
Kanskje er det nettopp derfor setningen har blitt værende.
Hvis du skal snakke, si noe.
Ikke som et krav om at hvert ord skal være klokt. Ikke som et argument for at vi burde snakke mindre. Og definitivt ikke som en oppfordring til å slutte med de små, tilsynelatende ubetydelige samtalene som holder mennesker sammen.
Mer som et spørsmål vi kunne stille oss selv innimellom:
Hva er det egentlig jeg prøver å si?
For noen ganger ligger det viktigste gjemt under alle ordene vi bruker for å nærme oss det. Vi snakker om hva den andre gjorde, når det vi egentlig prøver å si er at vi ble såret. Vi forklarer hvorfor vi hadde rett, når det vi egentlig ønsker er å bli forstått. Vi diskuterer detaljer, når setningen vi ikke klarer å si er «jeg er redd». Eller «jeg trenger deg». Eller kanskje bare «unnskyld».
Da er ikke problemet at vi mangler ord.
Problemet er at vi bruker så mange av dem for å slippe å si de få som betyr noe.
Det er kanskje også derfor enkelte setninger blir sittende igjen i oss lenge etter at samtalen er over. Ikke fordi de var velformulerte eller spesielt kloke, men fordi noen et øyeblikk sluttet å snakke rundt det de ville si og sa det.
Det krever noe. Noen ganger mot. Andre ganger bare oppmerksomhet. Evnen til å vente et øyeblikk før vi svarer. Tåle at det blir stille. Lytte lenge nok til at vi ikke bare hører ordene, men forstår hva den andre forsøker å fortelle oss.
Og kanskje gjelder det samme når det er vår tur.
Vi har fått flere steder å snakke enn mennesker før oss noen gang hadde. Flere kanaler, flere plattformer, flere muligheter til å bli sett og hørt. Det er i utgangspunktet en fantastisk ting.
Men muligheten til å bli hørt gjør kanskje også spørsmålet viktigere:
Hva vil du bruke den til?
For det er ikke sikkert verden trenger færre ord.
Kanskje trenger den bare litt flere ord som faktisk sier noe.
Om denne teksten
Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.
Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.
«Koss e de me dg?»
Det er et uttrykk jeg våger bruke til folk jeg kjenner.
Da gir jeg vedkommende mulighet til å avfeie meg, eller åpne opp for enten glede eller sorg. Jeg kan i det minste vise at jeg bryr meg.
Jeg MÅ vise at jeg bryr meg.
Kan ikke gå med all oppmerksomhet rette mot en skjerm full av reklame og AI.
Har lest Brave new World to ganger og opplevd at vi stadig kommer nærmere kanten.
Men jeg gir meg ikke. Nekter å la meg fordumme til en lallende olding iliggende på en sukkerrosa sky.
En må våge å spørre, men også å svare. Taus tapperhet er bare skadelig.
Koss går det med deg, Trond??