Det hender at vi mennesker må justere klokkene våre fordi jorden ikke helt klarer å holde tritt med tiden vi har bestemt oss for å følge. Noen ganger har vi lagt til et ekstra sekund, og nå snakkes det om at vi kanskje må gjøre det motsatte og trekke fra ett.

Vi bruker store deler av livet på å måle tiden. Vi teller sekunder, minutter, timer og år, forsøker å spare tid, vinne tid og finne tid til alt vi gjerne skulle gjort. Likevel er det noe merkelig ved den. Fem minutter kan føles som en evighet, mens en hel kveld kan forsvinne før vi nesten har rukket å merke den.

Kanskje er det fordi tiden vi måler og tiden vi lever, ikke alltid er helt den samme.

Den tiden vi får

Vi kommer til verden uten å vite hvor mye tid vi har fått. Etter hvert lærer vi å dele den inn i sekunder, minutter, dager og år, å lese klokken, holde avtaler og planlegge fremtiden. Og før vi vet ordet av det, snakker vi om tiden som om den var noe vi eide. Vi har god tid, dårlig tid eller trenger mer tid, uten å tenke særlig over hva det egentlig betyr.

Et vanlig døgn inneholder 86 400 sekunder, enten vi er nyfødte eller gamle, har alt vi trenger eller knapt har noe. Men betyr det at vi har like mye tid?

Noen kan betale seg fri fra hverdagens gjøremål, mens andre arbeider så mye for å få endene til å møtes at det knapt blir tid igjen til menneskene de er glad i. Et menneske som er alvorlig sykt, kan på sin side ha hele dagen til rådighet, men samtidig kjenne fremtiden bli stadig kortere.

Vi får like mange sekunder i løpet av et døgn, men ikke den samme friheten til å bruke dem. Tiden er kanskje en av naturens mest likt fordelte størrelser, og samtidig en av menneskelivets mest ulikt fordelte ressurser.

Den tiden som går

Vi venter på helgen, ferien, sommeren eller pensjonisttilværelsen. Teller dagene til noe skal skje, samtidig som vi undrer oss over hvor ukene og årene ble av. Det er nesten som om vi lever i en stadig forhandling med klokken, der vi fyller kalenderen, skynder oss videre og forsøker å få mest mulig ut av dagen. Når kvelden kommer, vurderer vi gjerne om tiden ble brukt fornuftig.

Men tid kan ikke spares slik penger kan spares. De tjue minuttene vi vinner ved å gjøre noe raskere, legges ikke til på slutten av livet. De blir bare tilgjengelige for noe annet, og uansett hvor effektivt vi organiserer oss, fortsetter klokken å gå.

Kanskje er det derfor vi av og til kjenner et ubehag når vi oppdager hvor fort årene har gått. Ikke fordi vi nødvendigvis har gjort for lite, men fordi vi blir minnet om at tiden aldri lar seg holde tilbake.

Den tiden vi opplever

Selv om klokken fortsetter i sitt jevne tempo, opplever vi ikke nødvendigvis tiden på samme måte. Fem minutter på et venterom kan føles uendelig lange, mens fem minutter sammen med et menneske vi er forelsket i, kan forsvinne før vi rekker å tenke over dem. En søvnløs natt kan synes å vare evig, mens en kveld med gode venner er over nesten før den har begynt.

Noen ganger teller vi til og med minuttene til noe vi gleder oss til. 2345 minutter til vi skal se hverandre igjen. Et presist tall som blir mindre for hvert minutt som går, men som ikke nødvendigvis uttrykker savn eller utålmodighet. Det kan like gjerne være et uttrykk for glede, en liten påminnelse om at noe godt venter der fremme.

Når tallet endelig når null, er det heller ikke et uttrykk for at noe er slutt. Tvert imot er det øyeblikket da det vi har gledet oss til, begynner. Noen ganger er null det fineste tallet vi kan komme frem til.

Men tiden forandrer seg også når vi ser tilbake på den. En kveld som føltes altfor kort, kan fylle en stor plass i hukommelsen mange år senere, mens en lang og begivenhetsløs uke kan være nesten forsvunnet. Det som opplevdes kortest mens det pågikk, kan bli det som varer lengst når vi ser tilbake.

Kanskje har tiden to forskjellige hastigheter. Én når vi lever den, og en annen når vi husker.

Den tiden vi mister

Vi snakker ofte om bortkastet tid, om årene vi brukte på feil valg, mulighetene vi lot gå fra oss, samtalene vi aldri tok og menneskene vi ikke fikk vært nok sammen med. Noen ganger er tapet konkret. Sykdom kan frata oss muligheter, mens arbeid og forpliktelser kan kreve mer av livet enn vi ønsker. Andre ganger er det først i ettertid vi begynner å betrakte en periode som bortkastet.

Men kan vi alltid vite hvilken verdi tiden har hatt?

Et menneske som har levd gjennom mange vanskelige år, kan oppleve at en del av livet er gått tapt. Samtidig kan erfaringene ha forandret hvordan vedkommende møter resten av livet. Det betyr ikke at lidelsen var nødvendig, eller at det vonde må ha en mening. Noen tap er ganske enkelt tap.

Likevel bør vi kanskje være forsiktige med å dele livet inn i tid som var verdifull, og tid som var bortkastet. Vi vet ikke alltid hva en erfaring kommer til å bety før lenge etter at den fant sted. Og hvem har egentlig bestemt at hvert eneste minutt må være nyttig for at livet skal være godt?

Den tiden vi gir

Det finnes også en annen måte å bruke tiden på. Vi kan gi den bort.

Vi kan sette oss ned med noen som trenger å snakke, besøke en ensom nabo eller hjelpe en fremmed med noe som for oss er enkelt, men som for den andre kan bety mye. Vi kan engasjere oss i frivillig arbeid eller ganske enkelt være til stede når noen trenger oss.

Hverdagsaltruisme, medmenneskelighet og frivillighet har mange former, men noe vesentlig til felles. Vi flytter oppmerksomheten bort fra oss selv og retter den mot et annet menneske. Og noen ganger skjer det noe interessant når vi gjør det. Våre egne problemer forsvinner ikke nødvendigvis, men de kan få mindre plass. Vi kan oppleve tilhørighet, glede og mening gjennom å gjøre noe for andre, uten å forvente noe tilbake.

Det er forskjell på å hjelpe noen for å få en belønning, og å oppleve noe godt fordi vi hjalp.

Når vi gir et annet menneske en time av livet vårt, har vi faktisk en time mindre til rådighet. Den får vi aldri tilbake, og likevel kan vi sitte igjen med følelsen av å ha fått noe, ikke mistet noe. Vi kan gi bort noe vi aldri får tilbake, og samtidig oppleve at livet blir rikere.

Det finnes selvfølgelig grenser. Vi kan gi så mye av oss selv at vi blir utslitt, og ingen skylder andre å bruke opp sitt eget liv for å gjøre deres bedre. Men når vi gir av tiden vår fordi vi ønsker det, kan det oppstå noe som varer langt lenger enn selve handlingen.

Vi vet hvor mye tid vi gir et annet menneske. Vi vet sjelden hvor lenge den blir værende hos dem.

Den tiden som blir igjen

Det er merkelig hvordan noe så enkelt som et fotografi eller en sang kan føre oss tilbake til et øyeblikk vi trodde var forbi. Plutselig husker vi en samtale som forandret noe i oss, et menneske vi bare møtte én gang, eller en hånd på skulderen akkurat da vi trengte det som mest. Hendelser som kanskje bare varte noen minutter, kan fremdeles ha en plass i livet vårt flere tiår senere.

Selve øyeblikket er for lengst over. Klokken har gått videre, dagene har blitt til år, og livet har fortsatt i retninger vi den gangen ikke kunne forestille oss. Likevel er ikke alt som skjedde, blitt borte. Noe av det lever videre i måten vi tenker på, valgene vi tar og hvordan vi møter andre mennesker.

Det får meg til å undre på når et øyeblikk egentlig slutter. Er det når klokken forteller oss at det er over, eller først når det ikke lenger har betydning for oss?

Vi har ord for sekunder, minutter, timer og år, og vi kan måle ganske nøyaktig hvor lenge et møte mellom to mennesker varte. Men vi har ingen tilsvarende målestokk for hvor lenge møtet fortsetter å leve i dem som var der. Kanskje er det nettopp derfor enkelte mennesker fremdeles kan være en del av livet vårt, lenge etter at de ikke lenger er til stede.

Når det ikke er mer tid igjen

Før eller siden kommer det siste møtet med et menneske vi er glad i. Den siste samtalen, den siste omfavnelsen, den siste gangen vi sier at vi sees snart. Som oftest vet vi ikke at det er siste gang, og kanskje er det nettopp derfor vi fortsetter å planlegge fremtiden som om den ligger der og venter på oss. Vi avtaler å ringes, ta en kaffe eller møtes neste uke, uten å tenke over at det en dag ikke vil finnes noen neste uke å møtes i.

Når det skjer, forandrer tiden karakter. Klokken fortsetter som før, men noe av det vi brukte tiden til, er ikke lenger mulig. Vi kan fremdeles telle dagene som går, men ikke minuttene frem til neste møte.

Tidligere i teksten telte vi ned fra 2345 minutter til null. Et tall som representerte glede over noe som nærmet seg. Men hva skjer med nedtellingen når det ikke lenger finnes noe møte å telle ned til? Matematikken har gitt oss symbolet ∞ for uendelighet, men heller ikke det kan beskrive et fravær som ikke har noen sluttdato.

Likevel er ikke all tiden vi hadde sammen, forsvunnet. Den finnes fremdeles i minnene, i erfaringene og i alt det vi rakk å bety for hverandre. Kanskje er det her de forskjellige måtene vi opplever tid på, møtes. Den tiden vi fikk, den som gikk, den vi opplevde, mistet og ga bort, og den som på et vis ble igjen.

Vi har brukt århundrer på å utvikle stadig mer presise måter å måle tiden på. Vi vet hvor mange sekunder det er i et døgn, og vi kan til og med justere klokkene når jordens rotasjon krever det. Men vi har ennå ikke funnet noen måte å måle hvor mye et øyeblikk betyr.

Kanskje er det ikke fordi klokkene våre er for dårlige, men fordi det finnes noe ved tiden som aldri har handlet om sekunder.

Vi vet hvor lenge et menneske har levd. Vi vet langt mindre om hvor lenge det fortsetter å leve i andre.

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.