Det er merkelig hvor lenge et menneske kan leve uten å tenke over kroppen sin.

Ikke fordi den er uviktig eller fordi vi glemmer at den finnes, men fordi den, når alt er som det skal, aldri stiller seg mellom oss og livet.

Vi går dit vi vil, legger planer, skynder oss, utsetter ting, blir sittende oppe litt for lenge eller tar en omvei hjem uten å spørre kroppen om den er enig. Vi tenker ikke over at hjertet slår, at balansen holder oss oppreist eller at pusten finner sin egen rytme. Kroppen følger oss så trofast at den blir en del av bakgrunnen.

Kanskje er det slik med de viktigste delene av livet.

De er usynlige så lenge de er selvfølgelige.

Vi snakker ofte om tillit som noe som finnes mellom mennesker. Tillit til en partner. Til en venn. Til et samfunn. Men den første tilliten vi har, er kanskje tilliten til at kroppen bærer oss.

Det er en merkelig form for tillit. Den ligner nesten ikke på tillit i det hele tatt. Den ber oss ikke om å velge. Den ber oss ikke om å være modige. Den bare er der. Så stille at vi knapt vet at den finnes.

Vi oppdager den først når den forsvinner.

Når kroppen svikter oss gjennom sykdom, utmattelse eller skade, skjer det noe mer enn at vi mister krefter. Vi mister en selvfølgelighet.

Det kan begynne med noe lite. En svimmelhet som varer litt lenger enn den pleier. En tretthet som ikke forsvinner med en natts søvn. En smerte som blir værende akkurat lenge nok til at vi begynner å vente på den.

Samtidig skjer det noe som er vanskeligere å beskrive enn selve sykdommen. Kroppen er fortsatt den samme, likevel er den ikke den samme å bo i. Kroppen, som en gang var et hjem vi kanskje tok for gitt, blir et sted vi beveger oss forsiktig i.

Det er en underlig erfaring. Ikke fordi kroppen blir fremmed, men fordi den slutter å være selvfølgelig. Vi begynner å lytte til den på en annen måte. Det som tidligere bare var en del av bakgrunnen, trer frem og krever oppmerksomhet. Ikke hele tiden. Bare ofte nok til at stillheten mellom oss og kroppen ikke lenger er den samme.

Det er kanskje da vi oppdager at vi hele livet har levd med en tillit vi aldri har tenkt over, og at den stille vissheten om at kroppen bærer oss uten at vi behøver å tenke over den, har mistet sin selvfølgelighet.

Kanskje er det nettopp slik med selvfølgeligheter.

De lever et stille liv. De ber ikke om oppmerksomhet. De gjør ikke krav på takknemlighet. De bærer oss uten å minne oss om at de gjør det. Kanskje er det derfor de er så vanskelige å få øye på.

Jo viktigere de er, desto mindre legger vi merke til dem. Ikke fordi de betyr mindre, men fordi de gjør arbeidet sitt så godt at de blir en del av bakgrunnen.

Kanskje er det først når en selvfølge forsvinner at vi kan begynne å ane anatomien dens.

For en selvfølge bærer før den blir sett.

Den gjør arbeidet sitt så stille at vi nesten ikke vet at den finnes. Den blir en del av bakgrunnen. En del av måten vi møter verden på. Først når den svikter, trer konturene frem. Ikke fordi den har forandret seg, men fordi tomrommet etter den gjør det synlig hva den hele tiden har båret.

Kanskje er det derfor de blir så vanskelige å beskrive. Jo bedre de fungerer, desto mindre legger vi merke til dem.

Kanskje bæres livet først og fremst av det vi aldri legger merke til.

Kroppen er bare ett av stedene hvor vi oppdager det.

Kanskje er det nettopp dette som er selvfølgelighetens anatomi.

Om denne teksten

Denne teksten er skrevet av Trond Kristiansen og publisert i Ordene vi mangler.

Ordene vi mangler er et uavhengig språkprosjekt som utforsker forholdet mellom språk og menneskelig erfaring. Gjennom essays, refleksjoner og nyord undersøker prosjektet hvordan språk former vår forståelse av følelser, identitet, kultur og samfunn.